Musikkanmeldelser har i stor grad fått rollen som forbrukerveiledning, på godt og vondt. Denne rollen forutsetter imidlertid at anmelderen klarer å gi en dom over platenes innhold. Akkurat dette savnet jeg i Aftenpostens anmeldelse av Ugress sin siste plate. Er det derfor de feiler i sin forbrukerveiledning?

Diskusjonen om hva en anmeldelse skal være har jeg ikke tenkt å ta her og nå, jeg skal enkelt og greit holde meg til anmeldelsen av Ugress sin siste plate Reminiscience i Aftenposten. Jeg reagerte på denne særdeles korte anmeldelsen ikke først og fremst fordi den er kort, men fordi den er nesten tømt for innhold. Den er tømt for forbrukerveiledning.

I stedet for å skrive en kort vurdering av platas innhold har anmelderen fokusert på Ugress sin karriere, og hvordan denne har “pekt stadig ned og bort”. Anmelderen fokuserer på at Ugress var lovende og “spådd til å ta opp elektronikaarven etter Röyksopps millionselgende debut”. Anmelderen er tydeligvis skuffet over at Reminiscience bare blir “et album som ikke strekker seg lenger enn som Röyksopps litt beskjedne “stebror”. Men er det så interessant å få høre om hvordan Ugress ikke har fulgt i Røyksopps fotspor? For meg blir det irrelevant. Og hva hvis Reminiscience hadde blitt en oppfølger til Røyksopp? Hadde man ikke da kritisert Ugress for å være en blåkopi?

Sammenligning med andre artister er viktig i en plateanmeldelse, men jeg mener man først og fremst må fokusere på plata som foreligger og låtene på den. For meg er det viktigere å få en sammenligning med eventuelt tidligere plater av artisten enn med andre artister. Men selvfølgelig, er det en ukjent debutant kan referanser til andre artister være viktig, nettopp fordi man i stort sett ser på en plateanmeldelse som en forbrukerveiledning. Først og fremst vil jeg høre anmelderens vurdering av innholdet. Analyser av artistens karriere er stort sett irrelevant. Det eneste som minner om innholdskarakteristikk av Reminiscience er følgenede overskrift “Sval bakgrunn, pent, uten de påtrengende hits” og forsåvidt sammenligningen med Røyksopp: “Mye ligner, men ideene ikke like rike og lydbildet ikke like fyldig, fett og fengende. Derfor blir resultatet mest av alt solid bakgrunnsmusikk, og ikke uimoståelig dansbart”.

Nå har jeg hørt igjennom plata et par ganger, og jeg liker den godt. Sammenligningen med Røyksopp forstår jeg imildertid ikke helt. Er det kanskje fordi vi har så få store elektronikaartister her på berget? Vi må liksom sammenligne med de få vi har? Vel, slik jeg ser det har Ugress et helt annet prosjekt enn Røyksopp. Et prosjekt som i større grad sikter på å være svalt og pent (slik anmelderen påpeker), og jeg synes Ugress lykkes svært godt med det. Dette er musikk man kan lytte til og hele tiden oppdage nye nyanser. Samtidig danser jeg gjerne til flere av sangene på denne plata, hvis anledningen byr seg.

Døm selv: