Tidligere denne uka gikk jeg gjennom Operapassagen ene og alene for å se på Myth (Sphinx)- Kate Moss av den britiske kunstneren Marc Quinn. Skulpturen er lånt ut at Christian Ringnes for å pryde passasjen opp mot Folketeateret.

Når jeg nærmer meg statuen ser jeg ei dame som også har tatt turen hit for å betrakte verket. Hun utbryter: “Dette er det styggeste jeg har sett i hele mitt liv”. “Åh”, sier jeg. “Hva er det som er så stygt?” Spørsmålet kom kanskje litt overraskende på henne, hun tenker seg litt om, før hun sier: “Det er så vulgært”. Også jeg tenker meg litt om, og kommer fram til at jeg synes stygt og vulgært blir for enkelt som beskrivelse for Myth (Sphinx)- Kate Moss. “For meg virker den mest ubehagelig”, sier jeg.

For det er et ubehag ved skulpturen. For meg var det mest det tomme blikket som vekket ubehaget. Et tomt blikk som gjør at den underlige yogaposituren Quinn har valgt å gjengi Moss i blir underlegen. Dette er en skulptur som har vagt oppsikt på grunn av, som damen sa det, den vulgære posituren Moss gjengis i. Sissel Hoffengh kommenterer mye av det samme i Dagsavisen. Hun mener man finner skulpturen ubehagelig fordi den er “blottet for den postmodernistiske ironi som gjør at man kan tolerere Jeff Coons «Bubbles». For eksempel.” Dette stemmer godt overens med min egen oppelvelse av skulpturen. Den var ubehagelig fordi den var alvorlig, uten ironi. Jeg vil ikke si at jeg ble provosert, men skulpturen fikk meg til å stoppe opp og tenke litt, føler på ubehaget, og konkludere med at Myth (Sphinx)- Kate Moss i alle fall er noe mer enn en vakker kvinne, et populærkulturelt ikon, i en ublu positur.