Årets By:Larm er over for lengst. Jeg arbeidet som frivillig og fikk med meg interessante foredrag og ikke minst masse bra musikk. Særlig ett av foredragene har jeg tenkt mye på siden, mye på grunn av rettsaken mot grunnleggerne av fildelingsnettstedet The Piratebay.

Nettstedet har omkring 20 millioner besøkende hver eneste dag, et besøk som ifølge 16 store film- og plateselskaper har ført til store økonomiske tap. Jeg er på alle måter for at artistene og filmskaperne skal få betalt for produktene de skaper, men for meg framstår konstelasjonen av de store film- og plateselskapene som bakstreverske og ufattelig lite kreative. I stedet for å benytte seg av alt teknologien kan tilby kjemper de med nebb og klør for å beholde sitt gamle regime, mest sannsynlig fånyttes. Det bransjen trenger er mot til å tenke nytt. Selv om IFPI prøver å male bildet helt svart, er det noen lyspunkt. Det er noen som omfavner den nye teknologien, og utnytter mulighetene, i stedet for å kjempe en utmattende kamp mot den.

Under By:Larm var det mye fokus på hvordan bransjen skal takle de nye utfordingene den teknologiske utviklinen byr på. Et av foredragene handlet om de som hadde klart det, de som hadde klart å tjene penger på å gi vekk innholdet sitt gratis på YouTube. Ask a Ninja holdt et foredrag om hvordan de snudde “YouTube views” til hard valuta.

Strategien til Kent Nichols og Douglas Sarine som står bak Ask a ninja går i stor grad ut på komme i kontakt med fansen ved å være tilgjengelig. De er aktive på nettsiden og gir alltid fansen mulighet til å gi tilbakemelidng på videosnuttene. Det handler om å gi fansen eierskap til ninjaen, og dermed en god grunn til å kjøpe tilleggsprodukter, være seg bedre tilgang og flere muligheter på nettsidens forum eller ved å kjøpe alle episodene på en samle- DVD (selv om de allerede ligger gratis tilgjengelig på nett). Det handler om å skaffe seg “true fans”, virkelige fans, her definert som personer som bruker 100 USD eller mer per år på artisten de er fan av. Prognosen er som følger: av de som er interessert i produktet ditt er det 89% som laster det ned gratis, 10% som kjøper plata og 1% som blir virkelige fans. For å få virksomheten til å gå rundt på denne måten, ved å gi vekk innholdet til de som vil ha det gratis, og tilby andre å kjøpe det, bør man ifølge Nichols og Sarine tilstrebe å få 1000 virkelige fans. Man bør altså kanskje satse på hardcore fansen heller enn å få mange til å bruke litt penger på å skaffe seg produktene du selger, men mest av alt handler det om å gi mange en “reason to buy”, en grunn til å bruke penger på akkurat dette. Og denne grunnen er eierskapet som oppstår når fansen får mulighet til å være med på å forme produktet og til å kommunisere med skaperne bak, for eksemel Ask a Ninja.

Det er klart at flere har tenkt alternative tanker for å maksimere profitten. Radiohead er vel kanskje et av de mest kjente eksemplene. I 2007 la de først ut albumet In Rainbows på nettet, og folk kunne betale hvor mye de ville, inkludert ingen ting, senere kom det forskjellige fysiske versjoner av albumet. Radiohead fikk massiv omtale av plateslippet, 1,2 millioner nedlastinger fra nettet og massivt salg av den fysiske plata (som i tillegg til In Rainbows inneholdt en cd fra selve inspillingen). Dette er bare to eksempler på at noen aktører omfavner teknologien i sin kamp for å tjene penger på produktene sine.

Men også her hjemme tenker man nytt. NRK viser at de kjenner sin plass som allmennkringkaster ved å tilby innholdet på nye platformer. De tilbyr nå nesten alle sine radioprogram som podkast og opptil flere fjernsynsprogram som videopodkast eller som torrentfiler. Etter at NRK la ut Lars Monsens Nordkalotten 365 som bittorrent, formulerte Erik Solheim det som senere er blitt kalt NRKbeta doktrinen. Den formulerer klart NRKs tilnærming til teknologien: “The only way to control your content is to be the best provider of it”. En dotrine til etterfølgelse. Hvis film- og platebransjen hadde omfavnet teknologien og sørget for å være den beste leverandøren av produktene sine, på alle platformer, ville nok trafikken på The Pirate Bay vært betraktelig mindre enn i dag. Piratene ville kanskje ikke forsvunnet helt, men bransjen ville i mye større grad enn i dag hatt kontroll over distribusjon, og ikke minst inntektene som den digital distribusjon åpner for.

Poenget mitt er helt enkelt at man må ta de mulighetene som byr seg, i stedet for å kjempe mot dem. Man må gi kundene det de vil ha, i det formatet de vil ha det i. Hvis ikke går de andre steder for å skaffe seg det de vil ha, i dette tilfellet går de som oftest til The Pirate Bay, som per dags dato er en av de største (og beste) leverandørene av film på nett. Det er strengt tatt umulig å leie eller kjøpe en film digitalt i Norge i dag, man må gå på kino eller vente på DVD/Blue Ray. Hvorfor ikke tilby gode nettløsninger for de som ønsker å se film hjemme? Itunes har vist at det funker helt fantastisk flott for musikk (selv om mange laster ned ulovlig enda). Uansett; ved å ignorere mulighetene som ligger i salg via Itunes eller lignende løsninger, så tjener man i alle fall ikke penger på produktene. Jeg venter spent på utfallet av rettsaken mot The Pirate Bay folka (selv om det kan ta noen år) og håper musikk- og filmbransjen i mellomtiden kan komme opp med gode løsninger som ikke innebærer kopisperrer eller dårlige streamingløsninger, men som enkelt og greit lar meg kjøpe produktene til en fornuftig pris, og nyte dem lovlig på min egen datamaskin og ikke minst på TV´en i stua.