Burma VJ - reportasjer fra et lukket land from mediamente^ on Vimeo.

Etter en kort periode på kino ble filmen vist på NRK2 samme dag som den ble tatt av plakaten. Nå er den tilgjengelig i NRKs nett- TV og du kan lese mer om den på filmens egne hjemmesider. Dette er en film det er verdt å se. Både fordi den har et viktig budskap, og fordi den er svært godt laget.
]]> http://theab.info/?feed=rss2&p=303 http://theab.info/?p=269 http://theab.info/?p=269#comments Sat, 20 Jun 2009 13:44:54 +0000 Thea http://thea.silentnoise.no/?p=269 Musikkanmeldelser har i stor grad fått rollen som forbrukerveiledning, på godt og vondt. Denne rollen forutsetter imidlertid at anmelderen klarer å gi en dom over platenes innhold. Akkurat dette savnet jeg i Aftenpostens anmeldlese av Ugress sin siste plate. Er det derfor de feiler i sin forbrukerveiledning?

Når jeg nærmer meg statuen ser jeg ei dame som også har tatt turen hit for å betrakte verket. Hun utbryter: “Dette er det styggeste jeg har sett i hele mitt liv”. “Åh”, sier jeg. “Hva er det som er så stygt?” Spørsmålet kom kanskje litt overraskende på henne, hun tenker seg litt om, før hun sier: “Det er så vulgært”. Også jeg tenker meg litt om, og kommer fram til at jeg synes stygt og vulgært blir for enkelt som beskrivelse for Myth (Sphinx)- Kate Moss. “For meg virker den mest ubehagelig”, sier jeg.

For det er et ubehag ved skulpturen. For meg var det mest det tomme blikket som vekket ubehaget. Et tomt blikk som gjør at den underlige yogaposituren Quinn har valgt å gjengi Moss i blir underlegen. Dette er en skulptur som har vagt oppsikt på grunn av, som damen sa det, den vulgære posituren Moss gjengis i. Sissel Hoffengh kommenterer mye av det samme i Dagsavisen. Hun mener man finner skulpturen ubehagelig fordi den er “blottet for den postmodernistiske ironi som gjør at man kan tolerere Jeff Coons «Bubbles». For eksempel.” Dette stemmer godt overens med min egen oppelvelse av skulpturen. Den var ubehagelig fordi den var alvorlig, uten ironi. Jeg vil ikke si at jeg ble provosert, men skulpturen fikk meg til å stoppe opp og tenke litt, føler på ubehaget, og konkludere med at Myth (Sphinx)- Kate Moss i alle fall er noe mer enn en vakker kvinne, et populærkulturelt ikon, i en ublu positur.

Nettstedet har omkring 20 millioner besøkende hver eneste dag, et besøk som ifølge 16 store film- og plateselskaper har ført til store økonomiske tap. Jeg er på alle måter for at artistene og filmskaperne skal få betalt for produktene de skaper, men for meg framstår konstelasjonen av de store film- og plateselskapene som bakstreverske og ufattelig lite kreative. I stedet for å benytte seg av alt teknologien kan tilby kjemper de med nebb og klør for å beholde sitt gamle regime, mest sannsynlig fånyttes. Det bransjen trenger er mot til å tenke nytt. Selv om IFPI prøver å male bildet helt svart, er det noen lyspunkt. Det er noen som omfavner den nye teknologien, og utnytter mulighetene, i stedet for å kjempe en utmattende kamp mot den.

Under By:Larm var det mye fokus på hvordan bransjen skal takle de nye utfordingene den teknologiske utviklinen byr på. Et av foredragene handlet om de som hadde klart det, de som hadde klart å tjene penger på å gi vekk innholdet sitt gratis på YouTube. Ask a Ninja holdt et foredrag om hvordan de snudde “YouTube views” til hard valuta.

Strategien til Kent Nichols og Douglas Sarine som står bak Ask a ninja går i stor grad ut på komme i kontakt med fansen ved å være tilgjengelig. De er aktive på nettsiden og gir alltid fansen mulighet til å gi tilbakemelidng på videosnuttene. Det handler om å gi fansen eierskap til ninjaen, og dermed en god grunn til å kjøpe tilleggsprodukter, være seg bedre tilgang og flere muligheter på nettsidens forum eller ved å kjøpe alle episodene på en samle- DVD (selv om de allerede ligger gratis tilgjengelig på nett). Det handler om å skaffe seg “true fans”, virkelige fans, her definert som personer som bruker 100 USD eller mer per år på artisten de er fan av. Prognosen er som følger: av de som er interessert i produktet ditt er det 89% som laster det ned gratis, 10% som kjøper plata og 1% som blir virkelige fans. For å få virksomheten til å gå rundt på denne måten, ved å gi vekk innholdet til de som vil ha det gratis, og tilby andre å kjøpe det, bør man ifølge Nichols og Sarine tilstrebe å få 1000 virkelige fans. Man bør altså kanskje satse på hardcore fansen heller enn å få mange til å bruke litt penger på å skaffe seg produktene du selger, men mest av alt handler det om å gi mange en “reason to buy”, en grunn til å bruke penger på akkurat dette. Og denne grunnen er eierskapet som oppstår når fansen får mulighet til å være med på å forme produktet og til å kommunisere med skaperne bak, for eksemel Ask a Ninja.

Det er klart at flere har tenkt alternative tanker for å maksimere profitten. Radiohead er vel kanskje et av de mest kjente eksemplene. I 2007 la de først ut albumet In Rainbows på nettet, og folk kunne betale hvor mye de ville, inkludert ingen ting, senere kom det forskjellige fysiske versjoner av albumet. Radiohead fikk massiv omtale av plateslippet, 1,2 millioner nedlastinger fra nettet og massivt salg av den fysiske plata (som i tillegg til In Rainbows inneholdt en cd fra selve inspillingen). Dette er bare to eksempler på at noen aktører omfavner teknologien i sin kamp for å tjene penger på produktene sine.

Men også her hjemme tenker man nytt. NRK viser at de kjenner sin plass som allmennkringkaster ved å tilby innholdet på nye platformer. De tilbyr nå nesten alle sine radioprogram som podkast og opptil flere fjernsynsprogram som videopodkast eller som torrentfiler. Etter at NRK la ut Lars Monsens Nordkalotten 365 som bittorrent, formulerte Erik Solheim det som senere er blitt kalt NRKbeta doktrinen. Den formulerer klart NRKs tilnærming til teknologien: “The only way to control your content is to be the best provider of it”. En dotrine til etterfølgelse. Hvis film- og platebransjen hadde omfavnet teknologien og sørget for å være den beste leverandøren av produktene sine, på alle platformer, ville nok trafikken på The Pirate Bay vært betraktelig mindre enn i dag. Piratene ville kanskje ikke forsvunnet helt, men bransjen ville i mye større grad enn i dag hatt kontroll over distribusjon, og ikke minst inntektene som den digital distribusjon åpner for.

Poenget mitt er helt enkelt at man må ta de mulighetene som byr seg, i stedet for å kjempe mot dem. Man må gi kundene det de vil ha, i det formatet de vil ha det i. Hvis ikke går de andre steder for å skaffe seg det de vil ha, i dette tilfellet går de som oftest til The Pirate Bay, som per dags dato er en av de største (og beste) leverandørene av film på nett. Det er strengt tatt umulig å leie eller kjøpe en film digitalt i Norge i dag, man må gå på kino eller vente på DVD/Blue Ray. Hvorfor ikke tilby gode nettløsninger for de som ønsker å se film hjemme? Itunes har vist at det funker helt fantastisk flott for musikk (selv om mange laster ned ulovlig enda). Uansett; ved å ignorere mulighetene som ligger i salg via Itunes eller lignende løsninger, så tjener man i alle fall ikke penger på produktene. Jeg venter spent på utfallet av rettsaken mot The Pirate Bay folka (selv om det kan ta noen år) og håper musikk- og filmbransjen i mellomtiden kan komme opp med gode løsninger som ikke innebærer kopisperrer eller dårlige streamingløsninger, men som enkelt og greit lar meg kjøpe produktene til en fornuftig pris, og nyte dem lovlig på min egen datamaskin og ikke minst på TV´en i stua.

Teksten lyder som helhet: “Peter N Myhre (FrP) trekker seg som miljø- og samferdselsbyråd i Oslo. Myhre står på 3. plass  på Frps liste til høsten stortingsvalg. Han går av som byråd fiordi han vil bruke all sin tid på valgkampen. - Nå er jo valgkampen allerede i gang. Per-Kristian Foss har begynt å sammenligne Siv Jensen med Adolf Hitler, og det tyder på at det vil bli århundrets skitneste valgkamp. Da er det på tide at jeg deltar, sier Myhre. Jøran Kallmyr (Frp) overtar byrådsjobben etter Myhre”.En nettutgave av saken finnes her

Jeg trodde politikere nettopp var politikere for å kunne påvirke hverdagen til “folk flest”. Prioriteringene til Myhre tyder jo på noe annet, han vil slutte i en innflytelsesrik og viktig jobb, for å sikre egen karriere på stortinget. Han vil sikre flest mulig stemmer til Frp i høstens valg, heller enn å yte innflytelse NÅ. Tyder ikke dette på at det viktigste for Myhre ikke er folk flest, men egen vinning? Bør man ikke gjøre sin politikerplikt, i en posisjon han for fire år siden sikkert kjempet seg til, før man tar fatt på nye opppgaver? Bør man ikke prioritere gjennomføring av valgløfter for de som stemte ved kommunevalget heller enn å konsentrere seg om å lage nye løfter for å friste ved høstens stortingsvalg?

Jeg bare undrer…

…blir jeg et E- stoff da? Eller får jeg mangelsykdommer av å bare spise Grandiosa? Og hvorfor er det omkring 10% salt i vanlig posesuppe? Etter å ha lest den norske utgaven av Den hemmelige kokken av Mats- Eric Nilsson har jeg begynt å lese innholdsdeklarasjoner i fleng. Handleturen tar litt lenger tid, men det er verdt det.

Jeg har vel aldri vært i faresonen for å få mangelsykdommer av ensidig kosthold, og har alltid synes at økologisk jordbruk er en fin ting. Men etter å ha lest Den hemmelige kokken er jeg rett og slett blitt skeptisk. I følge Nilsson er bare 2-3 % av all vanlije som konsumeres ekte vanilje. Likevel markedsføres en mengde produkter som om de skal inneholde ekte vanlije. For eksempel Tine meieriers Piano Vaniljesaus og Tine Yoghurt Vanilje. Ingen av disse produktene innholder et snev av ekte vanilje, vaniljesmaken skjuler seg heller bak den mystiske ingrediensen aroma på innholdsdeklarasjonen. Likevel markedsføres det altså som om det skal inneholde ekte vanilje, med bilde av orkideen på yoghurtpakningen. Riktignok opplyser Tine til Dagbladet i begynnelsen av desember 2008 at de arbeider paralelt med å tilsette ekte vanilje i yoghurten og endre embalasjen. Argumentet for å ikke benytte ekte vanilje er pris. Det blir for dyrt. Likevel bruker man altså motiver på embalasjen som gir klare assosiasjoner til ekte vare. Villedende markedsføring, tja, i alle fall på grensen.

Det jukses uheldigvis ikke bare med vanilje. Ofte har jeg kost meg med Priors røkte kalkunfilet, men så ser jeg at denne oppskårne fileten bare inneholder 83% kalkun. Og jeg som trodde at en filet var 100% renskåret kjøtt, ja, ja, så feil kan man ta. Den nest største ingrediensen er vann, som ifølge Nilsson blir sprøytet inn i kjøttet for å drøye produktene. Enda værre står det til med for eksempel noen røykelaks- produkter, som inneholder røykaroma. Den er faktisk ikke røyka i det heile tatt, men dynket i en lake av vann og røykaroma. Disse produktene er fremdeles titulert som røykelaks og i butikken ligger de side om side med den noe dyrere røykelaksen som virkelig har blitt røyket. For å oppdage dette må man lese innholdsdeklarasjonen.

Den hemmelige kokken er en bok hvor forfatteren har en klar misjon. Nilsson vil bevistgjøre oss om hva vi spiser og benytter seg av tildels krasse eksempler for å gjøre det. Boka var interessant å lese, men jeg ble litt preget av den klare subjektive formen, og tildels også den til tider dårlige språkføringen i min norske oversettelse.

For ganske nøyaktig to år siden kom det en dokumentarfilm som omhandler samme tema Nilssons bok, og som i enda større grad en denne boka slet med sine enda krassere eksempler og spissede argumenter. Smaken av hund (2007) handler om norsk landbruk og er ifølge omtalen på Filmweb.no “dokumentaren de som lager maten din ikke vil at du skal se”. Filmskaperne argumenterer for å knuse myten om at norske samvirkekonsern selger oss mat som er “nesten økologisk, kortreist, miljøvennlig, suverent sunn og kvalitetsmessig uovertruffen”. Sett sammen med Den hemmelige kokken får man et ganske anderledes bilde av norsk matvareindustri enn det selskapene selv vil formidle i sin markedsføring. For det er industri, effektivitet og økonomisk overskudd det er snakk om.

Smaken av hund fikk imidlertid hverken et særlig stort publikum eller satt søkelys på det filmskaperne mener var forkastelig matvareproduksjon. Filmens tema druknet i en debatt om filmens form og filmskapernes metoder. De ivrigste debatantene var foruten filmskaperne selv, representanter for TV2 og industrikonsernene som portretteres i filmen, som Gilde og Prior. De fleste dokumentarfilmene som lages i Norge i dag lages for visning på TV, først og fremst på NRK og TV2. Så også Smaken av hund, men i motsetning til de fleste fjernsynsdokumetarer ble ikke filmen godtatt av kringkasterne. De mente den brøt flere presseetiske normer. Filmen er preget av en utstrakt bruk av skjult kamera og kryssklipping i intervju. De sier kamera er slått av, men filmer likevel. På denne måten får de fram en annen versjon enn det intervjuobjektet har sagt tidligere, noe kringkasterne vurderte som i strid med Vær varsom- plakaten.

Smaken av hund er en film som er subjektivt argumenterende og har et politisk ladet innhold. Hvis filmen hadde blitt vist på TV, og ikke bare på et fåtall kinoer, ville den fått et større publikum og man kunne allerede for to år siden kanskje fått en debatt om matvareproduksjon her i landet. Da kunne folk selv ha bedømt om de syntes filmens virkemidler var presseetiske sleivspark eller helt nødvendige filmatiske grep. Filmen ville i alle fall hatt en større mulighet til å vekke debatt om et særdeles viktig tema. I stedet ble den gjenstand for en debatt om presseetikk, og ikke om norsk matvareproduksjon. En debatt vi i aller største grad trenger, slik at vi som forbrukere kan være sikre på at maten innholder det embalasjen lover, og ikke minst at den er ikke er tilsatt stoffer som skal erstatte naturlige råvarer eller drøye produktet, bare for å gi økt økonomisk gevinst til produsenten.

Sett smak og helse i høysetet, velg mat uten tilsetninger, velg økologisk. Hvis vi er mange nok må produsentene føye markedet. De vil jo tjene penger, vil de ikke?

Nå kan du bruke Google Earth til å zoome inn til de aller minste penselstrøkene i 14 utvalgte malerier ved Prado- museet i Madrid.

The Guardian brakte nyheten om samarbeidet tirsdag 13.januar. De digitale malerienes 14 000 megapixler gjør et mulig å zoome inn til de aller, aller minste detaljene i maleriene. Det er en ypperlig mulighet til å se nærmere på malerier fra berømte kunstnere som for eksempel Raphael eller Rubens.

At barokkens kroppsideal er ganske forskjellig fra dagens superslanke kropp, er kanskje det første man legger merke til ved Rubens maleri De tre gratier (ca. 1636-1638). Men har du noen gang lagt merke til rådyrene som beiter i bakgrunnen, eller vepsen som sitter på en blomst over kvinnenes hoder? Forstørringen av maleriene gir oss, som Dagbladet melder, mulighet til å observere obskøniteter i noen av maleriene. Viktigere er det imidlertid å tenke på hva denne spede begynnelsen med digitaliering av kjente verk kan bety for eksempel for forskere, malere eller studenter. Hvis prosjektet videreføres vil de få muligheten til å besiktige all verdens malerier på nært hold, gratis og fra sitt eget atelier eller arbeidsplass. Prado- museets direktør, Miguel Zugaza, sier til The Guardian at han allerede har benyttet tjenesten til å sjekke kvaliteten på restaurasjonsarbeidet. Potensialet for omfattende studier er altså i aller høyeste grad til stede.

For å benytte seg av tjenseten må du laste ned og instalere Google Earth. Bildene finner du under “Layers”- fanen, i mappen “Geographic Web”. Her finner du mappen “Prewiew” som inneholder maleriene. Eller ved å søke på Madrid, så Prado og til slutt dobbeltklikk på fanen som popper opp.

Lørdag 10 januar tuslet jeg til Stortinget for å delta i en fredelig demonstrasjon for fred i midtøsten. Vi ante at noe ulmet, men håpet så inderlig at torsdagens tumulter skulle være et engangstilfelle.

Etter appelantene hadde talt var den offisielle delen av demonstrasjonen avsluttet. Likevel ble det oppfordret til å gå i tog til den Israelske ambasaden. Mange fulgte oppfordringen, også vi. Det var engasjerte mennesker av alle slag, etniske nordmenn og innvandrere, voksne, barn og hunder. Da vi gikk oppover Karl Johan virket det som om alt kom til å forløpe stille og rolig, og at Politiet bare hadde tatt sine forholdsregler der de sto langs ruta med hjelmene i hånda.

Etterhvert stoppet imidlertid toget opp. Den første nyttårsraketten ble avfyrt. Den ble møtt med høylydt piping fra resten av toget. Det ble avfyrt flere raketter og vi bestemte oss etterhvert for å gå. Jeg gikk derfra i frustrasjon og sinne, mest fordi en liten gjeng kan ødelegge en fredelig markering og fjerne fokus fra saken, som var nettopp fred. Vold avler vold, ikke fred. Jeg har forståelse for at mange føler seg maktesløse overfor Israels overdrevne maktbruk, men det blir ikke fred i Gaza ved at man fyrer av raketter inn i sitt eget demonstrasjonstog eller knuser ruter på Mc Donalds!

Tvert imot fjerner man raskt og effektivt oppmerksomheten fra demonstrasjonens mål. Det er betimelig å spørre seg hvorfor det ble bråk. Jeg tror mye bygger på den frustrasjonen og maktesløsheten mange føler. Israel turer fram som alltid, og verdenssamfunnet står å ser på. I Torsdagens Urix oppsummerte Odd Karsten Tveit konflikten i fire punkt. Omtrent slik:

1. Det er alltid palestinerne som ender under de sammenraste bygningene.

2. Israel handler alltid ut fra egne interesser, og bare det.

3. Verdenssamfunnet, med USA i spissen, gjør aldri noe før det er for seint.

4. De øvrige arabiske statene bryr seg ikke så mye om konflikten, og gjør derfor heller lite for å løse den.

Legger man denne punktlige oppsummeringen til grunn kan man kanskje skjønne frustrasjonen pøblene følte, og fikk utløp for ved å ramponere Oslos gater. Det forsvarer likevel på ingen måte deres handlinger, som bare er med på å undergrave budskapet og gi vann på mølla til FRPs støttespillere. I dagens Dagsnytt 18 meldte visepolitimester i Oslo, Roger Andresen, at 55 av de omlag 160 som ble pågrepet var etniske nordmenn. Altså var nærmere en tredjedel av pøblene av norsk opprinnelse, en detalj i alle fall ikke jeg har fått med meg i tidligere pressedekninger. Fokus har hovedsaklig vært på pøblene (av utenlandsk opprinnelse) som lagde bråk og barna som gikk i blodige T-skjorte forrerst i toget. Saken, eller rettere sagt ønsket om fred i Gaza, har druknet.

Fra jeg gikk ut døra hjemme for å møte opp ved Stortinget, til jeg kom hjem igjen, har min oppfattelse av det å gå i demonstrasjonstog endret seg. Før jeg startet hadde jeg et håp om at vi kunne bli hørt, hvis vi bare var mange nok, høylydte nok. Etterpå sitter jeg igjen med en følelse av maktesløshet, av å ikke ha utrettet noe. Det eneste jeg står fast ved er at steinkasting i Oslo hjelper ingen i Gaza. Tvert i mot!

Olje! handler om norges oljehisorie og i dag sendes andre episode på NRK1. Pandora, produksjonsselskapet bak serien beskriver den som “en av de største dokumentarseriene NRK noensinne har bestilt. Serien på fem episoder tar for seg utviklingen av norsk oljehistorie fra 1960 og frem til i dag.”

Da jeg for nesten et år siden skulle bestemme meg for tema for masteroppgaven min, var det nettopp skriverier omkring denne produksjonen som satte meg på sporet. Bakgrunnen for oppmerksomheten var seriens finansieringsform. Den er nemelig sponset. En finansieringsform som mange mener er uforenelig med en troverdig formidling av virkelige hendelser, som er et av dokumentarfilmsjangerens fremste kjennetegn.

Bakgrunnen for manges skepsis til å la interesser som kan knyttes til seriens tema finansiere den bygger på ønsket om at en dokumentarfilmskaper skal stå fritt. I dette tilfellet forsvarer produsenten av Olje!, Eldar Nakken, bruken av sponsing. Han mener serien ble bedre av at de fikk et større budsjett (hele 10 millioner) og at de på grunn av sin kontraktsfestede redaksjonelle frihet beholdt sin integritet og sikret seriens troverdighet. Om serien framstår som troverdig er det kun publikum som kan bedømme, så skru på NRK1 i kveld klokken 20.45 og døm selv.

Hvis du har lyst til å lese mer om problematikken rundt finansiering av dokumentarfilm i Norge kan du kikke litt på masteroppgaven min. Den finner du her.

Foto: Stan Shebs/Wikimedia

I august 2007 lagde jeg Leadership business på oppdrag for IKEA Åsane. Filmen var en del av et internt opplegg for å øke de ansattes kunnskap om “leadership business”. Filmingen ble gjort rundt omkring på varehuset i løpet av en lang og hektisk dag. IKEA sto for manus og skuespilleri, mens jeg gjorde resten (nesten) helt alene. Det vil si at jeg hadde regi, filmet, klippet, samt leste voice- over.